«Svenske Jomfru»
| «Svenske Jomfru» | |||
|---|---|---|---|
| Karriere | |||
| Land | Danmark-Norge | ||
| Skipstype | Storskip av type karavell eller gallion | ||
| Bygget | ved Älvsborg | ||
| Kjølstrekking | 1561 | ||
| Sjøsatt | 1563 | ||
| Operativ | 1564 | ||
| Skjebne | Utgått i 1583 | ||
| Tekniske data | |||
| Deplasement | 1000 tonn | ||
| Bestykning | 68 skyts | ||
| Mannskap | 438 mann | ||
«Svenske Jomfru» var et dansk-norsk krigsskip under den nordiske syvårskrigen med et deplasement på 1 000 tonn som var erobret fra svenskene allerede den 24. august 1563 i det første krigsåret. Det ble ferdigstilt av danskene og deretter utrustet for den allierte krigsflåten under ledelse av Herluf Trolle i sommeren 1564.
Erik Rud kommanderte dette orlogsskipet under krigen og var en stund admiral for den dansk-norske flåten etter 7. juli 1565 med «Svenske Jomfru» som det største skipet fram til det nye flaggskipet, «Samson» på 900 tonn, kunne overta admiralsflagget.
«Svenske Jomfru»[rediger | rediger kilde]
Det danske navnet på det erobrede skipet som var tatt like etter det var sjøsatt og skulle utbedres for ferdigstillelse, muligens kom av det tiltenkte svenske navnet, «Jomfrun», som kan være en henvisning på den svenske kongen Erik XIVs frieriet på den engelske dronning Elisabeth I i 1557.
I november 1557 dro et svensk orlogsskip til England med frieriet til dronningen fra svenskekongen. Det var den første av flere «friarresor» for den svenske flåten fram til mai 1563, som var ikke bare rettet mot den engelske dronningen. Elisabeth I avslo det svenske frieriet ettersom man betraktet Gustav Vasa og hans slekt som oppkomlinger. Den engelske dronningen var kjent som «jomfrudronningen» i sin samtid.
Det nye storskipet som ble bygd og sjøsatt i årene 1561 til 1563, var meget stort med et deplasement på ett tusen tonn, og en liste over de dansk-norske krigsskipenes bestykning i året 1567 viser at det var 68 forskjellige kanoner ombord på dette skipet, hvorav flere store «kartov» kanoner. En kartov som deles i hele, halv og trekvart, var de kraftigste typer innenfor skipsartilleriet i 1500-tallet.
Etter å ha blitt sjøsatt av svenskene i den vestsvenske landsdelen mot Skagerrak ved Älvsborg festning, skulle det utbedres for å ha full utrustning og rigging. Men den dansk-norske kongen, Frederik II, allerede hadde sendte feidebrev som en krigserklæring til Stockholm den 31. juli 1563, og store styrker hadde marsjerte til svenskegrensen. Det første målet for danskene var den strategiske viktige festningen ved munningen av Göta älv. I midten av august rykket hærføreren Günther von Schwarzburg inn i Sverige med en sterk hær og ved 1. september hadde omringet den sterke festningen. Etter bare tre dagers beleiring overga kommandanten Erik Kagge seg til danskene.
Under felttoget mot Älvsborg festning hadde de danske styrkene tatt kontroll over omgivelsene inkludert verftet og havnestedet for den svenske flåtens avdelinger på Västerhavet (Skagerrak og Kattegat), allerede den 26. august kunne kong Frederik II personlige inspirerte de erobrede svenske krigsskipene. To dager før under et angrep ble et skip ødelagt og fire andre erobret, inkludert «Krabaten» på 900 tonn og «Svenske Jomfru» som nylig var sjøsatt fra beddingen.
«Svenske Jomfru» under krigen[rediger | rediger kilde]
Det nye skipet som var erobret, kunne utrustes med erobrede stykker fra Älvsborgs festning som blant annet hadde 48 tyngre skyts som falt i danskenes hender. Men som sett under sjøkrigen var gode kanoner i metall (bronse) mangelvare for den dansk-norske flåten som måtte ha kanoner av billige støpejern fra forskjellige adresser inkludert England. Listen fra 1567 viser at flåten hadde 913 stykker, hvorav bare 178 av bronse.
Under krigen deltok «Svenske Jomfru» med heder i de fleste sjøslagene fra det første slaget til det tredje slaget ved Öland i årene 1564 til 1566. Det første sjøslaget som var skipets ilddåp, var så hardt at befalhaveren på «Svensk Jomfru», Erik Rud, måtte dra til Bodekull for reparasjoner. Etter reparasjonene var gjort ferdig, dro Erik Rud tilbake og sluttet seg til en eskadre på tre skip som hadde deltatt i Slaget ved Rostock der det svenske krigsskipet «Vita Falken» ble ødelagt den 18. juli 1564. Men om natten til 15. august kom de til ankerstedet utenfor Öland bare for å oppdage den svenske flåten. Admiral Herluf Trolle hadde glemt å sende beskjed om utviklingen til eskadronen.
Erik Rud overlistet svenskene med falsk flagg, han hadde tatt vare på et flagg fra Älvsborg og kom seg bort i siste listen mens de tre andre skipene ble omringet og senere erobret av svenskene. Han måtte meddelte Trolle om tapet av eskadronen i den andre dagen av det andre slaget ved Öland. Erik Rud i det neste året fremdeles var ombord på «Svenske Jomfru» sammen med sin bror Otto Rud som kommanderte det andre storskipet fra Älvsborg, «Krabaten».
Erik Rud sloss sammen med Herluf Trolle og sin bror under Slaget ved Bukow den 4. juni 1565, hans motstander var det svenske skipet «Danska Hector» på 300 tonn som var det tidlige dansk-norske orlogsskipet «Hector» som hadde over 120 mann ombord. Svenskene hadde satt ut kraftige bommere gjennom noen av kanonportene for at danskene ikke kunne entre disse med sine kompanier av soldatene. I det neste sjøslaget den 7. juli ved Bornholm sloss Erik Rud på nytt sammen med de største krigsskipene i den allierte flåten.
Hans skip, som var også beskrevet som «Jomfru» eller «Jomfruen», sloss med «Sankt Erik» og «Forgyllde Lejonet» på 450 tonn i de bitre kampene. Erik Rud i ettertiden i et brev hevdet han hadde skutt i filler «Forgyllde Lejonet» og forårsaket stor tap på svenskene ombord på det svenske flaggskipet. Han hadde forankret sitt skip på «Forgyllde Lejonet» og forsøkt å erobre dette skipet som hadde flere hundrer menn, men det brøt ut brann. Deretter kom brannen utenfor kontroll, og Erik Rud måtte komme seg bort så raskt som mulig med brann i riggingen. Brannen ble raskt slukket, men «Forgyllde Lejonet» hadde blitt en bål som skilte det danske flaggskipet «Jægermester» fra resten av de allierte. Svenskene erobret flaggskipet.
Etter tapet av flåtesjefen, Otto Rud, og flaggskipet «Jægermester», måtte Erik Rud overta posten som admiral for den allierte flåten. Etter sjøslaget var «Svenske Jomfru» meget sterkt skadet, blant annet var to master slått ned, og hadde et enormt hull ved vannlinjen. Erik Rud ga fra seg posten etter kongen hadde utnevnt Hans Lauritzen-Baden som den nye admiralen i året 1566.
Senere i krigen ble «Svenske Jomfru», som muligens ikke deltok i sjøkrigen i året 1566, nevnt på en liste av Frederik II over bestykningen på alle skipene som var tilbake under hans kontroll i 1567 da han måtte berolige kurfyrsten av Sachsen. Det var det andre største skipet i Danmark-Norge med 68 kanoner og 438 mann sammen med «Krabaten» som var nesten lik stor. I året 1569 dro den allierte flåten under ledelse av Peder Munk østover med «Svenske Jomfru» som viseadmiralsskip med Henrik Gyldenstjerne ombord.
Etter krigen[rediger | rediger kilde]
Etter krigens slutt i 1570 ble den dansk-norske flåten opprustet med flere storskiper og andre orlogsskiper, og åtte år senere var «Svenske Jomfru» nevnt på en liste over alle fartøyene som var under kongens kontroll. Det var en besetning på 330 mann ombord, senere ble det redustert til 190 sjømann i året 1580.
I 1583 ble skipet tatt ut av tjeneste.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Svenska Flottans Historia Bind 1, Malmö 1942
- Jørgen H. Barfod, Den danske flådes historie 1533-1588: Christian 3.s flåde 1995 ISBN 87-00-24526-7
- Alexej Smirnov, Den första stora kriget, 2009 ISBN 978-91-7329-020-3