Wikipedia:Dagens skandinaviske artikel/Bokmål/Uge 47, 2006

Sagalitteratur (fra norrønt saga, flertall sögur = fortelling) er diktning og fortellende historie fra oldtidens Norden, spesielt Norge og Island, men også fra andre steder innenfor de norrøne områdene. Sagalitteraturen ble skrevet mellom 1120 og 1400-tallet, men bygget i stor grad på eldre, ofte muntlige fortellinger.

Island lå i Europas ytterkant, men var aldri isolert. I løpet av 1100- og 1200-tallet vokste det fram et litterært miljø - Islands «lærde tidsrom». Forfatterne tilhørte den islandske overklassen. På de fleste gårdene var det prestelærde høvdinger, «goder», det vil si både høvding og prest. Disse hadde del i tidens europeiske åndsliv og dens vitenskapelige litteratur via Norge og direkte. De sto fram som verdslige ledere av sine områder og «godord» samtidig som de var forlengelsen av den gamle ordningen med å lede blotingen. Gode betyr å være «den som talte med gudene». Enkelte av sagaene vitner om at de islandske sagaskriverne forsøkte å skape en syntese av sin egen kristne tro og den gamle hedenske tradisjonen. Paradokset var at da hedenskapen og åsatroen ble fjernet betydde det samtidig at forfatterne mistet grunnlaget for sin egen diktning.

Noen av forfatterne har sannsynligvis også studert i Europa. Et eksempel på direkte kontakt var at Snorre Sturlasson ble tatt vel imot av hertug Skule og kong Håkon Håkonsson i Norge og formynderregent Birger jarl i Sverige. Mange av de litterære verkene hadde direkte impulser fra europisk, kontinental litteratur. Litteraturforskningen har påvist atskillige spor av forfatternes belesthet, men samtidig framtrer sagaene i sin helhet som en selvstendig litterær bedrift. les mer..