Bruger:Allano/Sandkasse

Prince Edward Islands er to små ubeboede øer i det sub-antarktiske Indiske Ocean ca. 2000 km sydøst for Cape Town, som tilhører Sydafrika. Øerne er Marion Island (opkaldt efter Marc-Joseph Marion du Fresne, 1724-1772) og Prince Edward Island (opkaldt efter prins Edward, hertug af Kent og Strathearn, 1767-1820). De to øer er særlige naturreservater i henhold til sydafrikansk lov, og aktiviteter på øerne er derfor begrænset til forskning og bevaringsforvaltning. Yderligere beskyttelse blev givet, da området i 2013 blev erklæret for et beskyttet havområde. De eneste mennesker, der bor på øerne, er personalet på en meteorologisk og biologisk forskningsstation på Marion Island, der drives af South African National Antarctic Program. I 1979 bemærkede en amerikansk overvågningssatellit et dobbelt lysglimt i farvandet ud for øerne. Der var og er fortsat betydelig kontrovers om, hvorvidt denne begivenhed måske var en uanmeldt atomprøvesprængning udført af Sydafrika og Israel eller en anden hændelse. Nogle oplysninger om hændelsen er stadig hemmeligstemplede. (Læs mere..) Eurozonen (også kaldt eurosystemet, euroland eller euroområdet) er et fællesnavn for det område som består af de lande som har dannet en valutaunion og dermed indført euroen som valuta. Den Europæiske Centralbank er ansvarlig for pengepolitikken indenfor euroområdet. Euroen blev skabt som elektronisk valuta på finansmarkedet allerede i 1999, men blev først indført som fysisk valuta i 2002. Foruden de tolv EU-lande som da deltog i eurosamarbejdet, indførte også mikrostaterne Monaco, San Marino og Vatikanstaten euroen som valuta gennem specielle valutaaftaler. I praksis gik også Andorra, Kosovo og Montenegro over til den nye valuta. Disse lande udgjorde således den oprindelige eurozone. Siden da er området blevet udvidet til at omfatte Slovenien fra 1. januar 2007 og Cypern og Malta fra 1. januar 2008. Slovakiet kommer til at indføre valutaen 1. januar 2009 og antallet af EU-lande indenfor eurozonen kommer da til at komme op i seksten. På længere sigt er det meningen at alle EU-lande også skal indgå i eurozonen. Danmark og Storbritannien er rigtignok blevet undtaget fra reglen om at indføre den fælles valuta. For at indføre euroen skal visse krav alligevel opfyldes, de såkaldte konvergenskriterier. Eurozonen udgør idag en af verdens største økonomier, afhængig af hvordan kursen står mellem den amerikanske dollar og euroen. Desuden ventes euroområdets økonomiske størrelse at vokse kraftigt i de kommende år, først og fremmest på grund af den fortsatte udvidelse af zonen. Champagne er en alkoholisk, mousserende vin lavet ved sekundær fermentering af hvidvin, hvorved der dannes kulsyre. Den er navngivet efter det franske distrikt Champagne.

---

Ghana (tidligere Guldkysten) er et land i Vestafrika. Hovedstaden i Ghana er Accra. Landet grænser op til Elfenbenskysten mod vest, Burkina Faso mod nord, Togo mod øst og Atlanterhavet mod syd. Før kolonitiden bestod landet af en række kongedømmer. Handel med europæiske lande blomstrede op efter kontakt med portugiserne i det 15. århundrede. Briterne etablerede en kronkoloni i 1874 og kaldte området for Guldkysten.

Historie

Fort Christiansborg i det tidligere Guldkysten

Arkæologiske fund har vist, at kystzonen har været beboet siden bronzealderen omkring 4.000 f.Kr, selv om disse samfund efterlod få spor. Der er også fundet ud af, at landets skovområde var beboet for 3000-4000 år siden. Migration af Ghanas befolkning skete fra det tiende århundrede f. Kr. og derefter. Migrationerne resulterede i dannelser af store stater i Vestsudan (området nord for dagens Ghana). Områdets mest prominente stat var Sonike-riget. Ghana led under angreb fra sine naboer i det ellevte århundrede.

Kwame Nkrumah var Ghanas grundlægger og første præsident.

Portugal var det første land der ankom til dagens Ghana i 1471, og dermed blev området Afrikas første koloni. I løbet af det syttende og ottende århundrede tillod Hollands, og senere Englands, Danmarks og Sverige at lade landet handle oversøs. Danmark-Norge havde fra 1658 til 1850 besiddelser på Guldkysten. Der blev etableret plantager og købt guld, elfenben samt slaver, der blev sendt til de dansk-vestindiske øer. Handelen drejede sig i begyndelsen om civile varer som fx. klæde, glas m.m., som blev udvekslet for guld og elfenben, men gradvist skiftede handelen karakter. I sidste halvdel af 1600-tallet blev våben-for-slaver et dominerende element i handelen. De forskellige lokale folkeslag - som f.eks. Akim, Akwamu, Ashanti og Fante - førte talrige krige mod hinanden. De lokale afrikanske magter engagerede sig i forskellige kommercielle aktitiviter sammen med europæerne. Kvækerne var imod slaveriet i 1727, og senere i århundredet stoppede danskerne slavehandelen; svenskerne og hollænderne fulgte derefter.

I 1874 etablerede Storbritannien en kronkoloni, Guldkysten. De hollandske besiddelser blev overtaget af briterne, og både Fante- og Ashanti-riget fik status som britiske protektorater. I 1896 blev områderne officielt annekteret af briterne. Under anden Verdenskrig leverede kolonien soldater til de britiske felttog i Italiensk Somaliland, Abyssinien (Etiopien) og Burma. I koloniens miner hentedes specielt mangan til produktion af kanoner. Efter 2. verdenskrig blev landet i stigende grad præget af strejker og uroligheder i kampen for selvstændighed. Flere demonstranter blev fx. i 1950 dræbt af britisk beskydning fra det britiske hovedsæde i kolonien, det tidl. danske fort Christiansborg, i byen Accra. 6. marts 1957 fik Ghana uafhængighed fra Storbritannien, og Kwame Nkrumah fik præsidenttitlen. Ghana var præget af politisk ustabilitet og militærkup, før Jerry Rawlings tog magten i 1981 og forbød politiske partier. Men i midten af halvfemserne er en vis politisk ro faldet over landet. Præsident John Kufour blev i 2004 genvalgt.

Demografi

Ghanesiske børn

Ghanas befolkning blev anslået til 22.535.000 indbyggere i 2005. 37,8% er under 15 år, 58,7% er 15-64 år, mens 3,6% er over 65 år eller mere. Medianalderen er 38,4 år. Estimater af fødselsraten er 29,22 fødsler pr. 1000 personer, mens dødsraten er på 9,39 pr. 1000 personer. Den forventede levealder er 59,49 år (58,65 år for mænd og 60,35 år for kvinder).

Ghanas befolkning lever langs kysten og i de større byer Accra og Kumasi. Ghana er inddelt i mindre grupper, der taler mere end 50 sprog og dialekter. De grupper er akan, som udgør 45,3% af befolkningen, mole-dagbon 15,2%, wwe 11,7%, ga-dangme 7,3%, guan 4%, gurma 3,6%, grusi 2,6%, mande-busanga 1%, og andre folkeslag udgør 7,8% (2000). Engelsk, som er det officielle sprog, bruges i alle skoler.

Ghana har religionsfrihed og variation. Kristendom er den mest udbredte religion i landet med 68,8%, 15,9% er muslimer, 8,5% tror på traditionelle religioner, 0,7% hører til andre, mens 6,1% ikke har nogen religiøs tilknytning. Læsefærdigheden blandt mænd er højere end hos kvnder med 57,9% (66,4% for mænd og 49,8% for kvinder). Hiv/aids-andelen er anslået til 3,1%, og sandsynligheden for infektionssygdomme er meget høj. En folketælling i 1960 viste, at Ghana havde omkring 6,7 millioner indbyggere. I 1970 blev der talt op til 8,5 millioner indbyggere; en stigning på 27%. Det forventes, at befolkningstallet vil nå 35 millioner indbyggere i 2025. Mistænkte kriminelle og hekse udsættes for vold og mobning.

Geografi og klima

Bosumtwi er den eneste naturlige sø i Ghana.

Med et areal på 239.460 km² er Ghanas det 87. største land og er til sammenligning på lidt mindre end Storbritannien og lidt større end Rumænien. Landet ligger ved Atlanterhavet ud for Guineabugten i Vestafrika og grænser til landene Elfenbenskysten mod vest, Burkina Faso mod nord og Togo mod øst.

Det højeste punkt er bjerget Mount Afadjato med sine 880 m over havet. Landet har et lavt terræn. Søen Volta i landet er den største kunstige sø i hele verden. Søen genererer elektricitet og er en værdifuld kilde til vanding og fiskefangeri. Ghana har et tropisk klima; der er varmt og delvis tørt langs den sydøstlige kyst, varmt og fugtigt ved området i sydvest og varmt og tørt i nord. Ghanas naturressourcer er guld, tømmer, diamanter, bauxit, fisk, gummi, vandkraft, råolie, sølv, salt og kalksten.

Ghana udtørres af forskellige strømme og floder. I tillæg er der et stort nummer af kystlaguner, som ikke har noget udløb til havet. I de vådere syd- og sydlige vestlige områder, er flod- og strømmønstrene tætte, men i området nord for Kwahu-plateauet, er mønstret mere åbent og gør adgangen til vand sværere. Brede sandstrande uden naturlige havne er karakteristiske for Ghanas kyst. Den eneste naturlige sø i Ghana er Bosumtwi, som ligger 32 kilometer fra Kumasi. I hovedstaden Accra er temperaturerne på omkring 30 grader om sommeren til omkring 20 grader om vinteren. Togo-bjergene strækker sig fra Togo og går ind i Ghanas østlige grænse.

Økonomi

Kakao er en stor ressource i Ghana. Her ses en opstilling, der bruges til at tørre kakaobønner.

Ghana havde i 2007 et bruttonationalprodukt (købekraftsparitet) på 31,13 milliarder US$. De store eksportpartnere er Holland, Storbritannien, Frankrig, USA, Tyskland og Belgien. Ghana er medlem af  ? dollar er meget beriget med naturressourcer og har en indbyggerindkomst, der svarer til det dobbelte af andre vestafrikanske landes indbyggerindkomst. Guld og kakao er større eksportvarer. Valutaen er cedi. Over halvdelen af arbejderne var landmænd i 2005. Landet underskrev i 2006 en Millennium Challenge Corporation-kontrakt, hvis mål er at omdanne landbrugssektoren. I 1994 var

Referencer

• Background Notes: Ghana Besøgt 15. oktober 2008.
• (engelsk) "Ghana". Country Reports on Human Rights Practices, 6. marts 2007. Bureau of Democracy, Human Rights, and Labor, Det amerikanske udenrigsministerium. Besøgt 16. oktober 2008.
• (engelsk) "Ghana". The World Factbook. United States CIA. 4. september 2008.
• World Gazette Største byer i Ghana (2007). Besøgt 15. oktober 2008.
• World Population Prospects: The 2006 Revision Population Database. 2006. United Nations Population Division. Besøgt 15. oktober 2008.

Noter

Kilder

• McLaughlin, James L. and David Owusu-Ansah. "Historical Setting" (og underkapitler). Hos A Country Study: Ghana (La Verle Berry, bidrager). Library of Congress Federal Research Division (November 1994). Public domain-tekst[1]

Perus historie går adskillige årtusinder tilbage. Det peruvianske territorium var hjemsted for Norte Chico-civilisationen, én af de ældste i verden og Inkariget, den største stat i præcolumbiansk Amerika. Det blev besat af Det spanske imperium i det 16. århundrede, hvilket etablerede et vicekongedømme med retskreds over det meste af Sydamerika. Uafhængighed blev deklareret i 1821, men kun konsolideret efter Slaget ved Ayacucho tre år senere.

Præ-inkakulturer

Nogle af de ældste civilisationer dukkede op ca. år 6000 f. Kr. i de kystlige provinser Chilca og Paracas, og i højlandsprovinsen Callejón de Huaylas. I de følgende tre tusinde år, skiftede beboere fra nomadiske livsstile til at kultivere områder, ruin som Jiskairumoko, Kotosh og Huaca Prieta som beviser. Kultivering af planter som majs og bomuld begyndte ligesom tæmningen af de vilde forfædre til lamaen, alpakkaen og marsvinet. Beboerne udøvede spinding og strikning af bomuld og uld, kurvefletning og pottermageri. De første kulturer, som havde størst tilknytning til disse var Norte Chico-civilisationen, fra år 3000 f. Kr. og Chavin-kulturen, som opstod 900 f. Kr. Selv om chavínerne var blandt de første siden Norte Chicos byggerier, så de ikke ud til at have udviklet en betydelig middelklasse.

Nazca-linjerne

Paracas-kulturen opstod i de sydlige kyster omkring år 300 f. Kr. De er kendte for deres brug af vicuñafibre i stedet for bomuld til at producere fine tekstiler - som ikke nåede til Perus nordlige kyst før nogle århundreder senere. Kystkulturer som Moche og Nazca eksisterede fra omkring år 100 f. Kr. til omkring år 700 e. Kr. Mocherne producerede imponerende metalarbejde, ligesom det fineste pottemageri set i den ældgamle verden, mens Nazcaerne var kendt for deres tekstiler og Nazca-linjerne.

Disse kystkulturer begyndte at aftage som resultatet af den tilbagevendende el Niño og oversvømmelser. Som konsekvens opholdt Huari- og Tiwanaku-kulturen sig i Andesbjergene og blev kulturer som udgjorde nutidens Peru og Bolivia. De havde succes med bystater som Chancay, Sipan og Cajamarca, og to riger: Chimor og Chachapoyas.

Disse kulturer udviklede dyrkning, guld- og sølvhåndværk, pottemageri, metallurgi og strikning. Omkring år 700 f. Kr. viste de sig at have udviklet social organisation, der var forgængere til Inkariget.

Ikke alle andeskulturerne var villige til at give deres loyalitet til inkaerene, mens de udvidede deres rige. Folkene fra Chachapoyas var et eksempel på dette, men de blev erobret og kom med i Inkariget.

Inkariget (1438–1572)

Uddybende artikel: Inkariget

Inkaerne skabte det største rige præcolumbianske Amerika. Tahuantinsuyo — som er hentet fra quechua for "De fire Forenede Regioner" - nåede sin største udvidelse i begyndelsen af det 16. århundrede. Det dominerede territoriet, der bestod af det sydlige Ecuador, noget af Colombia, den halve nordlige del af Chile og den nordøstlige af Argentina; og fra vest til øst, fra Bolivia til Amazonregnskoven. Riget blev skabt af en gruppe grundlagt i Cuzco, hovedstaden.

Inkarigets ekpansion (1438-1527)

I Cusco blev den kongelige by skabt for at ligne en puma; hovedet, den vigtigste kongelige struktur, formet som nu er kendt som Sacsayhuaman. Rigets administrative, politiske og militære center lå i Cuzco. Riget var inddelt i fire kvarterer: Chinchasuyo, Antisuyo, Contisuyo og Collasuyo.

Udsigt over Machu Picchu

Quechua var det officielle sprog. Erobrede befolkningsgrupper, kongeriger, stater og byer fik lov til udøve deres egen religion og livsstil, men var nødt til at anerkende inkaernes kulturelle udøvelser som bedre og som repræsentation på jorden.

Riget blev organiseret i et herredømme med et delt samfund, hvor herskeren var inkaen. Den blev støttet af økonomien baseret på landets kollektive fattigdom. Faktisk blev Inkariget forstået som et ambitiøs og civiliserende projekt, baseret på en mytisk tro, hvor harmoni mellem mennesker, naturen og guder var meget nødvendig.

Mange skikke blev set, f.eks. den ekstravagante fest Inti Raymi, som takkede solguden og de unge kvinder, som var soljomfurer, blev ofret til Inti. Machu Picchu (quechua: den gamle top; nogle gange kaldt "Inkaernes forsvundne by") er en velbevaret præcolumbiansk ruin beliggende på en høj bjergkam ved Urubamba-dalen, omkring 70 km nordvest for Cuzco. Byen, der var glemt i århundreder uden for verden, fik international opmærksomhed, da den blev fundet af arkæologen Hiram Bingham i 1911. Peru gør mange forsøg på at få de tusinder af kulturgenstande Bingham tog med sig tilbage.

Inkarigets fald (1532–1572)

Uddybende artikel: Inkarigets fald

Perus etymologi: Ordet Peru er hentet fra Birú, navnet på en lokal hersker, som levede nær San Miguel bugten i Panama i det 16. århundrede. Da hans besiddelser blev opdaget af spanske opdagelsesrejsende i 1522, var de den sydligste del af Den Nye Verden, som europæerne kendte. Da Francisco Pizarro udforskede områderne længere mod syd, betegnedes de som Birú eller Peru. Det spanske imperium gav navnet legal status i 1529, og efter sammenstødet med Inkariget blev dettes område benævnt Peru. Under det spanske styre indførtes betegnelsen Vicekongedømmet i Peru, hvilket blev til Republikken Peru efter uafhængigheden.

Da det spanske imperium nåede Peru i 1531, var territoriet kernen af inkacivilisationen. I Cuzco udvidte Inkariget sig som et stort område, strakte sig fra det nordlige Ecuador til det centrale Chile.

Francisco Pizarro og hans brødre var tiltrukket af nyheden om et rigt og fantastisk kongerige. I 1532 kom de til landet, som de kaldte Peru. (Biru, Pirú og Berú blev det kaldt tidligere.) Ifølge Raúl Porras Barrenechea er Peru ikke et ord fra quechua og Caribisk spansk, men indo-spansk eller blandet.

Atahualpas begravelse

I det øjeblik var Inkariget med i en 5-årig borgerkrig mellem to prinser, Huáscar og Atahualpa. Pizarro udnyttede dette ved at begyndte et statskup. 16. november 1532, mens de indfødte fejrede en højtidelighed i Cajamarca, overraskede spanierne ved at tilfangetage Atahualpa i løbet af slaget ved Cajamarca. Da Huáscar blev myrdet, svarede spanierne igen ved at strangulere Atahualpa for mordet.

I en periode opretholdt Pizarro inkaernes autoritet og anerkendte Tupac Huallpa som inkaen efter Atahualpas død. Erobrerens misbrug tydeliggjorde denne facade. 23. marts 1534 genfandt Pizarro og spanierne inkabyen Cuzco som en ny spansk kolonisation.

Ved at etablere et kolonialt styre, som blev forsinket af indfødte oprørere og bander conquistadorer, der kæmpede mod hinanden. En lang borgerkrig udviklede sig, hvor Pizarro sejrede i slaget ved Las Salinas. I 1541 blev Pizarro myrdet af et parti ledet af Diego de Almagro, og det oprindelige regimes stabilitet blev rystet i den følgende borgerkrig.

Til trods for dette, forsømmede spanierne ikke koloniseringsprocessen. Deres mest betydelige milepæl var grundlæggelsen af Lima i januar 1535, hvor politiske og administrative institutioner blev organiseret. De nye herskere stiftede encomienda-systemet, hvor spanierne fik de indfødte til at konventere til kristendommen. Da Perus guvernør benyttede encomienda-systemet for at sine soldater ubegrænset magt over de indfødte grupper, således at forme den koloniale struktur.

The necessity of consolidating Spanish royal authority over these territories, led to the creation of a Real Audiencia (Royal Audience). The following year, in 1542, the Viceroyalty of Peru (in Spanish, Virreinato del Perú) was established, with authority over most of Spanish-ruled South America. (Colombia, Ecuador, Panamá and Venezuela were split off as the Viceroyalty of New Granada (in Spanish, Virreinato de Nueva Granada) in 1717; and Argentina, Bolivia, Paraguay, and Uruguay were set up as the Viceroyalty of the Río de la Plata in 1776.)

In response to the internal strife plaguing the country after Pizarro's death, Spain finally sent Blasco Núñez Vela to be Peru's first viceroy in 1544. He was later killed by Pizarro's brother, Gonzalo Pizarro, but a new viceroy, Pedro de la Gasca, eventually managed to restore order. He captured and executed Gonzalo Pizarro.

A census taken by the last Quipucamayoc indicated that there were 12 million inhabitants of Inca Peru; 45 years later, under viceroy Toledo, the census figures amounted to only 1,100,000 Indians. While the attrition was not an organized attempt at genocide, the results were similar. Scholars now believe that, among the various contributing factors, epidemic disease such as smallpox (unlike the Spanish, the Amerindians had no immunity to the disease) was the overwhelming cause of the population decline of the American natives. Inca cities were given Spanish Christian names and rebuilt as Spanish towns centered around a plaza with a church or cathedral facing an official residence. A few Inca cities like Cuzco retained native masonry for the foundations of their walls. Other Inca sites, like Huanuco Viejo, were abandoned for cities at lower altitudes more hospitable to the Spanish.

Viceroyalty of Peru (1542–1824)

Hovedartikel: Viceroyalty of Peru.

In 1542, the Spanish Crown created the Viceroyalty of Peru, which was reorganized after the arrival of Viceroy Francisco de Toledo in 1572. He put an end to the indigenous State of Vilcabamba, executed Tupac Amaru I. He also sought economic development through commercial monopoly and mineral extraction, mainly from the silver mines of Potosí. He reused the Inca mita, a forced labor program, to mobilize native communities for mining work. This organization transformed Peru into the principal source of Spanish wealth and power in South America.

The town of Lima, founded by Pizarro on January 18 1535 as the "Ciudad de Reyes" (City of Kings), became the seat of the new viceroyalty. It grew into a powerful city, with jurisdiction over most of Spanish South America. Precious metals passed through Lima on its way to the Isthmus of Panama and from there to Seville, Spain. On the local level, Spanish encomenderos depended on local chieftains (curacas) to control even the most remote settlements, in a rigorous hierarchy. By the 18th century, Lima had become a distinguished and aristocratic colonial capital, seat of a university and the chief Spanish stronghold in the Americas.

Nevertheless, throughout this period, the Inca were not entirely suppressed. In the eighteenth century alone, there were fourteen large uprisings, the most important of which were that of Juan Santos Atahualpa in 1742, and Sierra Uprising of Tupac Amaru II in 1780.

The creation of the Viceroyalties of New Granada and Rio de la Plata (at the expense of its territory), the duty exemptions that moved the commercial center from Lima to Caracas and Buenos Aires, and the decrease of the mining and textile production determined the progressive decay of the Viceroyalty of Peru.

The economic crisis favored the indigenous rebellion from 1780 to 1781. This rebellion was headed by Túpac Amaru II. At this time, the Napoleonic invasion of the Iberian Peninsula and the degradation of the Royal power took place. The Creole rebellion of Huánuco arose in 1812 and the rebellion of Cuzco arose between 1814 and 1816. These rebellions defended the liberal principles sanctioned by the Constitution of Cadiz of 1812.

These events created a favorable climate so that emancipating ideas developed between the Spanish Criollo people throughout the Spanish America. In contrast, the Criollo oligarchy in Perú remained mostly Spain loyalist, which accounts for the fact that the Viceroyalty of Peru became the last redoubt of the Spanish dominion in South America.

Republic of Peru

Wars of independence (1810–1824)

José de San Martín's proclamation of the independence of Peru on July 28, 1821 in Lima, Peru.

Hovedartikel: Independence of Peru.

Peru's movement toward independence was launched by an uprising of Spanish landowners and their forces, led by José de San Martín of Argentina and Simón Bolívar of Venezuela. San Martín, who had displaced the royalists of Chile after the magnificent battle of the Andes, and who had disembarked in Paracas in 1819, proclaimed the independence of Peru in Lima on July 28 1821, with the words "... From this moment on, Peru is free and independent, by the general will of the people and the justice of its cause that God defends. Long live the homeland! Long live freedom! Long live our independence!".

Still, the situation remained changing and emancipation was only completed by December 1824, when General Antonio José de Sucre defeated Spanish troops at the Battle of Ayacucho. Spain made futile attempts to regain its former colonies, such as at the Battle of Callao, and only in 1879 finally recognized Peruvian independence.

Territorial disputes (1824–1884)

After independence, Peru and its neighbors engaged in intermittent territorial disputes.

A short-lived attempt to reunite Peru and Bolivia was made during the period 1836–1839 when the Peru-Bolivian Confederation came into existence, severe internal opposition led to its demise in the War of the Confederation.

In 1879, Peru entered the War of the Pacific which lasted until 1884. Bolivia invoked its alliance with Peru against Chile. The Peruvian Government tried to mediate the dispute by sending a diplomatic team to negotiate with the Chilean government, but the committee concluded that war was inevitable. Chile declared war on April 5, 1879. Almost five years of war ended with the loss of the department of Tarapacá and the provinces of Tacna and Arica, in the Atacama region.

Originally Chile committed to a referendum for the cities of Arica and Tacna to be held years later, in order to self determine their national affiliation. However, Chile refused to apply the Treaty, and both countries could not determine the statutory framework. In an arbitrage that both countries admitted, the USA decided that the plebiscite was impossible to take, therefore, direct negotiations between the parties led to a treaty (Treaty of Lima, 1929), in which Arica was ceded to Chile and Tacna remained in Peru. Tacna returned to Peru on August 29th, 1929. The territorial loss and the extensive looting of Peruvian cities by Chilean troops left scars on the country's relations with Chile that have not yet fully healed.

Following the Ecuadorian-Peruvian War of 1941, the Rio Protocol sought to formalize the boundary between those two countries. Ongoing boundary disagreements led to a brief war in early 1981 and the Cenepa War in early 1995, but in 1998 the governments of both countries signed a historic peace treaty that clearly demarcated the international boundary between them. In late 1999, the governments of Peru and Chile likewise similarly implemented the last outstanding article of their 1929 border agreement.

Reconstruction (1884–1948)

After the War of the Pacific, an extraordinary effort of rebuilding began. The government started to initiate a number of social and economic reforms in order to recover from the damage of the war. Political stability was achieved only in the early 1900s.

In 1894, Nicolás de Piérola, after allying his party with the Civil Party of Peru to organize guerrillas with fighters to occupy Lima, ousted Andrés Avelino Cáceres and once again became president of Peru in 1895. After a brief period in which the military once again controlled the country, civilian rule was permanently established with Pierola's election in 1895. His second term was successfully completed in 1899 and was marked by his reconstruction of a devastated Peru by initiating fiscal, military, religious, and civil reforms. Until the 1920s, this period was called the "Aristocratic Republic", since most of the presidents that ruled the country were from the social elite.

During Augusto B. Leguía's periods in government (1908–1912 and 1919–1930, the latter known as the “Oncenio” (the "Eleventh"), the entrance of American capital became general and the bourgeoisie was favored. This policy, along with increased dependence on foreign investment, focused opposition from the most progressive sectors of Peruvian society against the landowner oligarchy.

In 1929, Peru and Chile signed a final peace treaty, the Treaty of Lima by which Tacna returned to Peru and Peru yielded permanently the formerly rich provinces of Arica and Tarapaca, but kept certain rights to the port activities in Arica and decisions of what Chile can do on those territories.

After the world-wide crisis of 1929, numerous brief governments followed one another. The APRA party had the opportunity to cause system reforms by means of political actions, but it was not successful. This was a nationalistic movement, populist and anti-imperialist, headed by Victor Raul Haya de la Torre in 1924. The communist party was created four years later and it was led by Jose C. Mariategui.

Repression was brutal in the early 1930s and tens of thousands of APRA followers (APRISTAS) were executed or imprisoned. This period was also characterized by a sudden population growth and an increase in urbanization. During World War II, Peru was the first South American nation to align with the United States and its allies against Germany and Japan.

In the mid-20th century, Víctor Raúl Haya de la Torre (founder of the APRA), together with José Carlos Mariátegui (leader of the Peruvian Communist Party), were two major forces in Peruvian politics. Ideologically opposed, they both managed to create the first political parties that tackled the social and economic problems of the country. Although Mariátegui died at a young age, Haya de la Torre was twice elected president, but prevented by the military from taking office.

President Bustamante y Rivero hoped to create a more democratic government by limiting the power of the military and the oligarchy. Elected with the cooperation of the APRA, conflict soon arose between the President and Haya de la Torre. Without the support of the APRA party, Bustamante y Rivero found his presidency severely limited. The President disbanded his Aprista cabinet and replaced it with a mostly military one. In 1948, Minister Manuel A. Odria and other right-wing elements of the Cabinet urged Bustamante y Rivero to ban the APRA, but when the President refused, Odría resigned his post.

Dictatorial military governments (1948–1979)

In a military coup on October 29, Gen. Manuel A. Odria became the new President. Odría's presidency was known as the Ochenio. He came down hard on APRA, momentarily pleasing the oligarchy and all others on the right, but followed a populist course that won him great favor with the poor and lower classes. A thriving economy allowed him to indulge in expensive but crowd-pleasing social policies. At the same time, however, civil rights were severely restricted and corruption was rampant throughout his régime.

It was feared that his dictatorship would run indefinitely, so it came as a surprise when Odría allowed new elections. During this time, Fernando Belaúnde Terry started his political career, and led the slate submitted by the National Front of Democratic Youth. After the National Election Board refused to accept his candidacy, he led a massive protest, and the striking image of Belaúnde walking with the flag was featured by newsmagazine Caretas the following day, in an article entitled "Así Nacen Los Lideres" ("Thus Are Leaders Born"). Belaúnde's 1956 candidacy was ultimately unsuccessful, as the dictatorship-favored right-wing candidacy of Manuel Prado Ugarteche took first place.

Belaúnde ran for president once again in the National Elections of 1962, this time with his own party, Acción Popular. The results were very tight; he ended in second place, following Víctor Raúl Haya de la Torre (APRA), by less than 14000 votes. Since none of the candidates managed to get the Constitutionally-established minimum of one third of the vote required to win outright, selection of the President should have fallen to Congress; the long-held antagonistic relationship between the military and APRA prompted Haya de la Torre to make a deal with former dictator Odria, who had come in third, which would have resulted in Odria taking the Presidency in a coalition government.

However, widespread allegations of fraud prompted the Peruvian military to depose Prado and install a military junta, led by Ricardo Perez Godoy. Godoy ran a short transitional government and held new elections in 1963, which were won by Belaúnde by a more comfortable but still narrow five percent margin.

Throughout Latin America in the 1960s, communist movements inspired by the Cuban Revolution sought to win power through guerrilla warfare. The Revolutionary Left Movement (Peru), or MIR, launched an insurrection that had been crushed by 1965, but Peru's internal strife would only accelerate until its climax in the 1990s.

The military has been prominent in Peruvian history. Coups have repeatedly interrupted civilian constitutional government. The most recent period of military rule (1968–1980) began when General Juan Velasco Alvarado overthrew elected President Fernando Belaúnde Terry of the Popular Action Party (AP). As part of what has been called the "first phase" of the military government's nationalist program, Velasco undertook an extensive agrarian reform program and nationalized the fish meal industry, some petroleum companies, and several banks and mining firms.

General Francisco Morales Bermúdez replaced Velasco in 1975, citing Velasco's economic mismanagement and deteriorating health. Morales Bermúdez moved the revolution into a more conservative "second phase," tempering the radical measures of the first phase and beginning the task of restoring the country's economy. A Constitutional Assembly was created in 1979, which was led by Víctor Raúl Haya de la Torre. Morales Bermúdez presided over the return to civilian government in accordance with a new constitution drawn up in 1979.

Democratic restoration to the present day (1979–)

During the 1980s, cultivation of illicit coca was established in large areas on the eastern Andean slope. Rural insurgent movements, like the Shining Path (Sendero Luminoso, SL) and the Túpac Amaru Revolutionary Movement (MRTA) increased during this time and derived significant financial support from alliances with the narcotraffickers, leading to the Internal conflict in Peru.

In the May 1980 elections, President Fernando Belaúnde Terry was returned to office by a strong plurality. One of his first actions as President was the return of several newspapers to their respective owners. In this way, freedom of speech once again played an important part in Peruvian politics. Gradually, he also attempted to undo some of the most radical effects of the Agrarian Reform initiated by Velasco, and reversed the independent stance that the Military Government of Velasco had with the United States.

Belaúnde's second term was also marked by the unconditional support for Argentinian forces during the Falklands War with the United Kingdom in 1982. Belaúnde declared that "Peru was ready to support Argentina with all the resources it needed." This included a number of fighter planes and possibly personnel from the Peruvian Air Force, as well as ships, and medical teams. Belaunde's government proposed a peace settlement between the two countries, but it was rejected by both sides, as both claimed undiluted sovereignty of the territory. In response to Chile's support of the UK, Belaúnde called for Latin American unity.

The nagging economic problems left over from the previous military government persisted, worsened by an occurrence of the "El Niño" weather phenomenon in 1982–83, which caused widespread flooding in some parts of the country, severe droughts in others, and decimated the schools of ocean fish that are one of the country's major resources. After a promising beginning, Belaúnde's popularity eroded under the stress of inflation, economic hardship, and terrorism.

In 1985, the American Popular Revolutionary Alliance (APRA) won the presidential election, bringing Alan García to office. The transfer of the presidency from Belaúnde to García on July 28, 1985, was Peru's first exchange of power from one democratically elected leader to another in 40 years.

With a parliamentary majority for the first time in APRA's history, Alan García started his administration with hopes for a better future. However, economic mismanagement led to hyperinflation from 1988 to 1990. García's term in office was marked by bouts of hyperinflation, which reached 7,649% in 1990 and had a cumulative total of 2,200,200% between July 1985 and July 1990, thereby profoundly destabilizing the Peruvian economy.

Owing to such chronic inflation, the Peruvian currency, the sol, was replaced by the Inti in mid-1985, which itself was replaced the nuevo sol ("new sol") in July 1991, at which time the new sol had a cumulative value of one billion old soles. During his administration, the per capita annual income of Peruvians fell to $720 (below the level of 1960) and Peru's Gross Domestic Product dropped 20%. By the end of his term, national reserves were a negative $900 million.

The economic turbulence of the time acerbated social tensions in Peru and partly contributed to the rise of the violent rebel movement Shining Path. The García administration unsuccessfully sought a military solution to the growing terrorism, committing human rights violations which are still under investigation.

Concerned about the economy, the increasing terrorist threat from Sendero Luminoso, and allegations of official corruption, voters chose a relatively unknown mathematician-turned-politician, Alberto Fujimori, as president in 1990. The first round of the election was won by well-known writer Vargas Llosa, a conservative candidate, but Fujimori defeated him in the second round. Fujimori implemented drastic measures that caused inflation to drop from 7,650% in 1990 to 139% in 1991. Faced with opposition to his reform efforts, Fujimori dissolved Congress in the auto-golpe of April 5, 1992. He then revised the constitution; called new congressional elections; and implemented substantial economic reform, including privatization of numerous state-owned companies, creation of an investment-friendly climate, and sound management of the economy.

Fujimori's administration was dogged by several insurgent groups, most notably Sendero Luminoso (Shining Path), which carried on a terrorist campaign in the countryside throughout the 1980s and 1990s. He cracked down on the insurgents and was successful in largely quelling them by the late 1990s, but the fight was marred by atrocities committed by the both Peruvian security forces and the insurgents: the Barrios Altos massacre and La Cantuta massacre by Government paramilitary groups, and the bombings of Tarata and Frecuencia Latina by Shining Path. Those examples subsequently came to be seen as symbols of the human rights violations committed during the last years of violence. With the capture of Abimael Guzmán (known as President Gonzalo) in September 1992, the Shining Path received a severe blow which practically destroyed the organization.

In December 1996, a group of insurgents belonging to the MRTA took over the Japanese embassy in Lima, taking 72 people hostage. Military commandos stormed the embassy compound in May 1997, which resulted in the death of all 15 hostage takers, one hostage, and 2 commandos. It later emerged, however, that Fujimori's security chief Vladimiro Montesinos may have ordered the killing of at least eight of the rebels after they surrendered.

Fujimori's constitutionally questionable decision to seek a third term and subsequent tainted victory in June 2000 brought political and economic turmoil. A bribery scandal that broke just weeks after he took office in July forced Fujimori to call new elections in which he would not run. The scandal involved Vladimiro Montesinos, who was shown in a video broadcast on TV bribing a politician to change sides. Montesinos subsequently emerged as the center a vast web of illegal activities, including embezzlement, graft, drug trafficking, as well as human rights violations committed during the war against Sendero Luminoso.

In November 2000, Fujimori resigned from office and went to Japan in self-imposed exile, avoiding prosecution for human rights violations and corruption charges by the new Peruvian authorities. His main intelligence chief, Vladimiro Montesinos, fled Peru shortly afterwards. Authorities in Venezuela arrested him in Caracas in June 2001 and turned him over to Peruvian authorities; he is now imprisoned and charged with acts of corruption and human rights violations committed during Fujimori's administration.

A caretaker government presided over by Valentín Paniagua took on the responsibility of conducting new presidential and congressional elections. The elections were held in April 2001; observers considered them to be free and fair. Alejandro Toledo (who led the opposition against Fujimori) defeated former President Alan García.

The newly elected government took office on July 28, 2001. The Toledo Administration has managed to restore some degree of democracy to Peru following the authoritarianism and corruption that plagued both the Fujimori and García governments. Innocents wrongfully tried by military courts during the war against terrorism (1980–2000) are now allowed to receive new trials in civilian courts. Trials of those accused of corruption and collusion in the corrupt dealings of the Fujimori years are underway.

On August 28, 2003, the Truth and Reconciliation Commission (CVR), which had been charged with studying the roots of the violence of the 1980–2000 period, presented its formal report to the President. The Government of Peru is now weighing its response to the CVR's recommendations that human rights violators be tried and that the government take measures to, in some fashion, indemnify parts of the population that suffered during those years, chiefly rural Peruvians of ethnically Indian descent.

President Toledo has been forced to make a number of cabinet changes, mostly in response to personal scandals. Toledo's governing coalition has a minority of seats in Congress and must negotiate on an ad hoc basis with other parties to form majorities on legislative proposals. Toledo's popularity in the polls has suffered throughout the past year, due in part to family scandals and in part to dissatisfaction amongst workers with their share of benefits from Peru's macroeconomic success. After strikes by teachers and agricultural producers led to nationwide road blockages in May 2003, Toledo declared a state of emergency that suspended some civil liberties and gave the military power to enforce order in 12 regions. The state of emergency was later reduced to only the few areas where the Shining Path was operating.

On July 28, 2006 former president Alan García became the current President of Peru. He won the 2006 elections after winning in a runoff against Ollanta Humala.

External links

• Archaeological information from the North of Peru
• Machu Picchu information, photos, maps and more
• U.S. State Department Background Note: Peru
• WorldStatesmen
• State of Fear is a documentary that tells the story of Peru's war on terror based on the findings of the Peruvian Truth and Reconciliation Commission.
• (spansk) Ayacucho República Aristocrática photo gallery

Historie

Uddybende artikel: Polens historie

Uddybende artikel: Polens regenter

Forhistorisk tid

Arkæologiske udgravninger viser at områderne i dagens Polen i den senere oldtid var befolket af mange forskellige kulturer, skønt den etniske eller lingvistiske tilhørighed til flere af disse er usikker. Slaviske, keltiske, germanske og baltiske folkeslag var blandt de betydeligste grupper. De mest berømte arkæologiske fund fra Polens forhistoriske tid er den befæstede Biskupin-bosetningen som dateres tilbage til Lausitzkulturen fra den yngre jernalder.

Det piastiske dynasti

Polen i 1025

Polen blev oprettet som et selvstændigt rige under Piast-dynastiet i midten af 900'erne. Polens første historiske hersker, Mieszko I, lod kristne i 966, og gjorde kristendommen til rigets officielle religion. I løbet af det næste århundrede blev størsteparten af befolkningen romersk-katolsk.

I det 12. århundrede blev Polen delt i flere mindre dele som følge af Bolesław IIIs arvefølgeregler. Disse nærmest uafhængige stater blev senere herjet af mongolske hærer fra Den gyldne horde i 1241, 1259 og 1287. Opgangstiden begyndte med Władysław I, som i 1320 blev konge i et riksenhedlig Polen. Hans søn, Kasimir III, udviklede næringslivet, opførte nye slotte, og erobrede Galicia.

Riget blev også et vigtigt centrum for migration, og jødiske samfund begyndte at vokse frem og blomstre op i Polen på denne tid. Svartedauden, som rammede de fleste områder i Europa mellem 1346 og 1351, nåede aldrig Polen.

Det jagellonske dynasti

Den polsk-litauiske realunion på sit største

Under Det jagellonske dynasti kom Polen i 1385 i personalunion med Litauen, og blev i de næste tre århundreder et af Europas største og mægtigste riger. Den polske guldalder kom i 1500'erne, da personalunionen i 1569 blev udvidet til en realunion, med dannelsen af "Tonasjonsrepublikken". Den polske adel, som var meget mere talrig end i vesteuropæiske lande, var særlig stolt af sine friheder og sit parlamentariske system, Sejmen.

Slutningen på guldalderen og Polens delinger

I midten af 1600'erne blev landet rammet af en svensk invasion under den turbulente tid kendt som "Syndefloden", efterfulgt af en bølge af tyrkiske angreb. En periode med stabilisering blev indledet under Polens berømte konge Jan III Sobieski, som sejrede over tyrkerne ved Wien i 1683, og reddede kristenheden fra Det Osmanniske Riges invasion.

Talrige krige mod Rusland og Den polsk-litauiske realunions styringsvansker grundet "Det frie veto" (liberum veto), ledet til at sammenslutningen gik fra at være en europæisk stormagt til at bli nærmest et anarki kontrolleret af nabolandene. Sejmreformerne, som Grundloven af 3. maj 1791, verdens anden moderne grundlov, blev afskaffet med landets tre delinger (1772, 1793 og 1795). Polen endte med at blive annekteret af og delt mellem Russland, Preussen og Østrig, og forsvant fra det europeiske kart som selvstendig stat i over 100 år. For å sikre friheten gjorde polakkene flere nationale oprør, men disse blev brutalt slået ned af besættelsessmaktene. I 1807 genoprettede Napoleon en polsk stat, kendt som Storhertugdømmet Warszawa, men efter Napoleonskrigene blev Polen igen delt af seiersherrerne ved Wienerkongressen i 1815. Den østlige del af landet kom under Rusland som Kongress-Polen, med en liberal forfatning og den russiske zar som konge. Imidlertid blev friheden snart begrænset af zarerne og landet de facto annekteret af Rusland. Senere i det 19. århundrede blev det østrigskstyrte Galicia, og særlig Fristaden Kraków, centeret for polsk kulturliv.

Polens genopstand

thumb|right|250px|Polen mellom 1922 og 1938 Under første verdenskrig var alle de allierte enige i rekonstitueringen av Polen slik USAs president Woodrow Wilson proklamerte i punkt 13 av sine «14 punkter». Kort etter Tysklands overgivelse i 1918 ble Polen for første gang på over 100 år en selvstendig stat, i form av «Den andre polske republikk», og bekreftet sin uavhengighet etter en serie militære konflikter, hvor den betydeligste var Den polsk-sovjetiske krig (1919-1921), da Polen tilføyde den røde armé et knusende nederlag.

2. verdenskrig

Under andre verdenskrig ble Polen invadert av og delt mellom Nazi-Tyskland og Sovjetunionen, ifølge de hemmelige klausulene i Molotov-Ribbentrop-pakten. Det polske territoriet var under sovjetisk og tysk okkupasjon frem til 1941, da det sovjetiskokkuperte området ble erobret av tyskerne. Hitlers regime var spesielt hard mot den polske sivilbefolkningen. Av alle land som var med i andre verdenskrig, mistet Polen den høyeste prosentandelen av sin befolkning. Den tyske okkupasjonen krevde livet til 6 millioner polakker, halvparten av dem polske jøder. I tillegg kom enorme materielle ødeleggelser, der blant annet Warszawa ble jevnet med jorden. Sovjeterne undertrykket likeledes den polske befolkning, der massemordet på den polske offiserseliten i Katyn er et spesielt grusomt eksempel. Sovjeterne sendte også hundretusener av polakker til arbeidsleirer i Sibir og Kasakhstan.

Etter krigen måtte Polen, som følge av sovjetisk-britisk-amerikanske avtaler, avstå store områder i øst til Sovjetunionen, mens landets grenser ble forskjøvet vestover. Det nye Polen ble 20 % mindre enn før krigen, og grenseforandringene fremtvang migrasjonen av millioner av mennesker – polakker, tyskere, ukrainere og jøder. Som følge av disse hendelsene ble Polen for første gang i sin flerkulturelle historie en etnisk enhetlig stat. En polsk minoritet finnes fremdeles i nabolandene Ukraina, Hviterussland og Litauen, så vel som i flere andre land.

Efterkrigstiden

Etter krigen ble Polen i praksis styrt av Sovjetunionen, som gjorde landet om til et kommunistdiktatur i 1948. Med forfatningen av 1952 ble landet kjent som Folkerepublikken Polen. I 1980-årene kjempet polakkene seg til større selvstendighet gjennom den første frie fagforeningen Solidaritet, noe som etter hvert ledet til at Polen som første kommunistland bak jernteppet utlyste frie valg og dermed kvittet seg med det kommunistiske styret i 1989. Solidaritetsbevegelsen medvirket også til kommunismens sammenbrudd i hele den såkalte østblokken.

En økonomisk sjokkterapi tidlig på 1990-tallet fikk landet til å omforme sin økonomi til en av de mest robuste i Sentral-Europa. Polen var det første postkommunistiske land som nådde sitt pre-1989 BNP-nivå. I 1991 ble Polen medlem av Visegrádgruppen og sluttet seg til NATO i 1999. I et referendum i 2003 stemte polakkene så for medlemskap i EU, som Polen ble et fullverdig medlem av 1. mai 2004.